— Ulykka har prega heile livet mitt

Mellom dei mange spektakulære – og farlege – vestlandsvegane Folgerø presenterer i boka, er også den 40 kilometer lange fjellvegen mellom Sauda og Røldal.

Søndag 10. juni 1979 blei livet til Elisabeth snudd opp ned for all framtid nettopp på denne strekninga. Ho var elleve år den gongen. Fjorten dagar i førevegen hadde farmor hennar gått bort. Nå hadde heile familien vore på hyttetur til Røldal for å ha det kjekt saman. På heimveg til Haugesund, der familien Tollaksen budde, valde dei å kjøra om Sauda. Faren var sjåfør og hadde farfar ved sida av seg i framsetet. Mora og Elisabeth sat i baksetet. Storebroren kjørte med onkel og tante i bilen framfor.

Såg raset koma

Dei nærma seg toppen av Ekkjeskaret då raset kom. Sjåførane oppdaga snømassane som var på veg nedover fjellsida og gassa på for å koma forbi. Den fremste bilen klarte det. Bilen der Elisabeth sat, blei gravlagt av snømassane. Då hjelpa endeleg kom fram, viste det seg at det var for seint å berga livet til mora. Faren og farfaren kom frå ulykka utan fysiske skader. Elisabeth blei sendt til Odda sjukehus sterkt nedkjølt. Så nedkjølt at legane vurderte om dei måtte amputera beina.

— Heldigvis gjorde dei ikkje det, seier Elisabeth, som seinare har vore aktiv både som fotballspelar og turgåar.

Men smertene ho stadig har kjent i kroppen, meiner ho skuldast det ho blei utsett for. Både fysisk og psykisk.

Korkje på sjukehuset eller seinare fekk ho noko tilbod om krisehjelp. Ho meiner det kanskje var typisk for tida og samanliknar med Alexander Kielland-ulykka som skjedde året etter. Også mange av dei overlevande og pårørande etter denne ulykka har klaga over manglande oppfølging.

— Heller ikkje heime blei det snakka om ulykka. I alle fall var det mi oppleving. Det var i alle fall ingen som spurde etter kjenslene mine. Men far min sørgde seg i hel. Han døydde elleve år etter ulykka. 22 år gammal sto eg utan foreldre.

Det skulle gå 29 år før ho klarte å besøkja ulykkesstaden der ho siste gong hadde kontakt med mora. Det blei ei god oppleving.

Aktivitetar som terapi

Elisabeth gifta seg til Sveio og har vore busett her sidan 1986. Ho er klar over at ho også i sin eigen familie må vera åleine om dei inste kjenslene, dei ho ber med seg frå ulykkesdagen og tida etterpå. Det er desse kjenslene, og fleire detaljar om sjølve hendinga, ho vil dela med tilhøyrarane på Senioruniversitetet.

Elisabeth var i mange år dagleg leiar ved Ekrene naturbarnehage. I tillegg var ho aktiv innan frivillig arbeid.

— Eg dreiv med overyting, brukte aktivitetane som terapi. Slik gjekk det fram til 2008. Då sa kroppen stopp.

Først då fekk ho profesjonell hjelp, også på det psykiske planet. Ho uttrykkjer stor takk til psykiater Bjarte Stubhaug for hans bidrag i denne samanhengen. I seinare år har det også vore terapi for henne å fortelja om ulykka. Det har ho etter kvart gjort i nokså mange samanhengar.

Med på bokpresentasjonar

Etter at boka til Folgerø kom ut i fjor haust, har ho vore med han på prexsentasjonar både i Aksdal, Skudeneshavn og Stord.

— Eg hadde aldri trudd at eg skulle signera bøker, men nå har det også skjedd. Og eg har fortalt historia mi ved at Folgerø intervjuar meg, fortel ho.

Elisabeth medgir at det blir ekstra spennande å fortelja historia si i Sveio. For sjølv om ho er oppvaksen i Haugesund, kjenner ho seg som sveibu og veit at mange av tilhøyrarane her er folk ho kjenner svært godt. Ho har også fått mange oppmuntringar på førehand frå folk som seier dei ser fram til å høyra henne fortelja.