nyhende
– Det kan være en ekstra belastning å vite for mye
I september kom forfatteren Kristi Furubotn ut med sin nyeste bok «Glassmaneter». Boken blir hennes femte i rekken, og ifølge forfatteren selv bruker hun egne erfaringer som utgangspunkt, før historien tar sin egen retning.
I romanen møter vi hovedpersonen Alva, som får et sjokk når patologene finner kreftceller i livmorhalsen. Furubotn har selv gjennomgått livmorhalskreft, men understreker at hun bruker egne erfaringer som inspirasjon inn i den fiktive fortellingen.
– Jeg bruker ting jeg har kjent på og erfart, og så bygges historien videre derfra. Da kommer jeg mye nærmere følelsene, sier hun.
Historien følger Alvas vei gjennom sykdommen, både gjennom undersøkelser og behandling, og gjennom alt som skjer i hodet når kroppen plutselig ikke kjennes trygg. Alva grubler, vurderer og tolker omgivelsene, og tankene drar henne også tilbake til minner fra barndom og familie.
På innsiden av systemet
Et tydelig grep i boka er at Alva har samme yrkesbakgrunn som forfatteren. Hun er anestesi- og operasjonssykepleier, og kjenner systemet fra innsiden. Nå opplever hun å stå på den andre siden som pasient.
– Det kan være en ekstra belastning å vite for mye. Du blir redd for komplikasjoner vanlige folk ikke vet om, og du begynner å spekulere i detaljer fordi du kjenner systemet så godt, forklarer Furubotn.
Romanen skildrer også hvordan omgivelsene reagerer når hovedpersonen blir syk. Furubotn peker på at velmenende meldinger kan treffe feil, og at Alva ikke ønsker at situasjonen skal gjøres mørkere enn den er.
– Det eneste hun vil høre, er at «dette går fint», sier forfatteren.
Familierøtter i Sveio
Furubotn forteller at hun har besteforeldre fra Mækjeland, og at Alva i boka vender tilbake til trygge barndomsminner knyttet til dem. Hun beskriver en familiekveld der alle var samlet hos mormor og morfar. Det ble sunget, fortalt skrøner, framført dikt og tullet mye.
– Mormor og morfar var diktere. De drev en liten gård, men var kjempeflinke til å skrive, sier Furubotn, og legger til at skrivegleden alltid har ligget sterkt i familien.
Selv håper hun leserne sitter igjen med mer enn bare alvor.
– Jeg håper de får en god leseopplevelse, og at de humrer litt. Det kan virke som et tungt tema, men boka er lett og lys, og handler om det gode i mennesker, sier Furubotn.
