nyhende
65 år senere møtes de fremdeles
De ble konfirmert i Sveio kirke i 1960. Siden 50-årsjubileet i 2010 har noen av kvinnene fra kullet møttes fast på Haugli bakeri. Der går praten i politikk, familie, og litt om hvordan verden har forandret seg.
De første møtene ble holdt ved gamle Baker Bø, der Kiwi-bygget står i dag. Etter hvert tok gjengen den korte turen over vegen til Haugli bakeri, og der har de holdt seg siden.
– Det var så kjekt å treffes igjen på 50-årsjubileet at vi bestemte oss for å holde kontakten, forteller Astrid Sveen.
Nå møtes kvinnene fast én gang i måneden. Før var det første tirsdag måneden, nå er det andre.
– Vi måtte bytte, for vi pensjonister har det så travelt, sier Inga Lønning spøkefullt, til latter fra resten av damene.
Samtalen som aldri går tom
I 1960 sto 36 ungdommer til konfirmasjon i Sveio kyrkje.
– Vi var 18 jenter og 18 gutter, men vi har ikke fått mennene med oss her, sier Sveen, og nikker på spørsmålet om det har blitt en kvinneklubb.
Rundt bordet går praten lett, og i følge kvinnene selv er de «innom alt».
– Vi kan prate politikk, mat- og strømprisene, også har vi fått store familier, så vi er innom det meste, sier Sveen.
– Og så snakker vi om gamle dager. Skolen, lærerne, hvordan det var å vokse opp her. Det er rart hvor mye man husker når vi først begynner å prate, legger Lønning til.
Mye har endret seg
Damene konstaterer at mye har endret seg siden de for første gang møttes under konfirmasjonsundervisningen.
– Den gangen var det bakeri, skole og gamlehjem, ikke noe senter. Nå er det butikker overalt, forteller Sveen.
Det nikkes gjenkjennende rundt bordet.
– Det har blitt travlere, men også enklere. Vi har fått bedre veier, flere møteplasser og alt er blitt nærmere med bilen. Men vi savner jo litt av roen som var før, sier Lønning.
Pugging av salmevers
Konfirmantundervisningen på 60-tallet var noe helt annet enn i dag.
– Det var ikke noe kos. Det var pugging og alvor. Ikke noe leir eller tur som de har nå. Vi satt pent og pugget salmevers, sier Henny Brügger.
Om de fremdeles husker dem?
– Noen av dem, kanskje, men jeg tror ikke vi skal dra opp de nå, sier Sveen raskt, til latter rundt bordet.
– Den gang måtte du kunne dem på rams, ellers ble det ikke godkjent.
– Det var strengt, men vi lærte det. Og litt sitter nok igjen, legger Lønning til.
Når Vestavinds journalist spør hvordan bussforbindelsene var på den tiden, er det tydelig at ting har endret seg.
– Buss? Det fantes ikke buss den gangen. Vi måtte sykle overalt, uansett vær, sier Brügger.
– Så lenge bilen går
Når spørsmålet om hvor lenge de vil fortsette møtene kommer, er svaret klart.
– Så lenge bilen går, svarer Sveen med et smil.
Alle trives med møtene, med praten, latteren og minnene som dukker opp hver gang.
– Det er alltid koselig å treffes. Vi gleder oss hver gang, sier Lønning.
De er enige om at det betyr mye å ha et fast møtested, selv etter så mange år.
– Vi har fulgt hverandre hele livet. Nå er det disse møtene som holder oss sammen og unge til sinns, avslutter Sveen.
