meiningar
Den norske modellen i praksis – på jordet og i politikken
I år markerer vi at Hovedavtalen for jordbruket fyller 75 år. Det er verdt å feire. Ikke bare fordi avtalen har gitt oss trygg mat, levende bygder og forutsigbarhet for bonden, men fordi den er ett av de tydeligste uttrykkene for den norske samfunnsmodellen: Samarbeid framfor konflikt. Forhandling framfor pålegg. Tillit framfor mistillit.
Som gudbrandsdøl kjenner jeg stolthet over å komme fra et område som har vært med å forme denne samarbeidsånden mellom by og land. På Baukholstulen i Sør-Fron, våren 1935, satt Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og ordfører Egil Hernæs ved kjøkkenbordet på Gerhardsens hytte. Kvelden var fylt av samtaler om krise, arbeidsløshet og framtidstro. Der lanserte Egil Hernæs ideen om et arbeider- og bondetog.
Ideen ble til virkelighet få måneder senere. 2. juni 1935 marsjerte arbeidere og bønder sammen i Oslos gater. Avisen Dagningen rapporterte at 42 000 mennesker deltok i toget, og at 100 000 fylte Festningsplassen for å høre talene. Under parolen «Vakt om arbeiderstyret – by og land, hand i hand, for et fritt sosialistisk Norge» ble toget et symbol på samhold og samarbeid. Det var et varsko om at Norge hadde funnet en ny vei – fra konflikt til fellesskap.
Den samme ånden preget senere Gerhardsen-regjeringens politikk og fikk et varig uttrykk i Hovedavtalen for jordbruket i 1950. Da ble forhandlingsretten til faglaga i jordbruket fastslått. Gjennom jordbruksforhandlingene fikk bøndene direkte innflytelse på rammebetingelsene for landbruket. Men hovedavtalen har også hatt betydning utover det økonomiske. Den er en viktig del av den norske samarbeidsmodellen, gjennom et organisert samarbeid mellom staten og bøndene. Det at landbruket har forhandlingsrett med staten, er også ganske unikt sett i internasjonal sammenheng.
Gjennom 75 år har denne måten å styre på vært en styrke for Norge. Den har gitt forutsigbarhet for bonden, trygghet for forbrukeren og stabilitet for samfunnet. Avtalen har gjort det mulig å utvikle landbruket i takt med tida, samtidig som verdiene i jorda og bygdene er blitt bevart.
I dag står norsk jordbruk i en ny tid. Klimaendringer, internasjonal uro og økende kostnader utfordrer produksjonen. Samtidig vet vi at behovet for trygg, norsk mat aldri har vært større. Hovedavtalen viser sin styrke nettopp i slike tider. Den gir et rammeverk for forutsigbarhet, trygghet og tillit – og viser at vi fortsatt kan løse store spørsmål gjennom dialog.
I en verden preget av polarisering og mistillit, representerer jordbruksforhandlingene noe sjeldent: partene setter seg ned, finner fakta, forhandler – og blir enige. Det er krevende, men det er demokrati i praksis.
Hovedavtalen er et uttrykk for den sosialdemokratiske ideen om at vi står sterkere sammen enn hver for oss. Den viser at samarbeid ikke er gammeldags – det er framtidsretta. Når verden blir mer uforutsigbar, øker verdien av forutsigbare avtaler. Derfor må vi verne om forhandlingssystemet, men også fornye det – slik at det fortsetter å styrke bondens økonomi, bygge opp beredskap og sikre mat produsert på norske ressurser.
Når jeg som gudbrandsdøl ser tilbake på den kvelden på Baukholstulen, der Egil Hernæs lanserte ideen om at arbeidere og bønder skulle gå sammen, ser jeg et bilde av det Norge vi fortsatt ønsker å være: Et land der folk møtes og finner løsninger – i stedet for å stå på hver sin kant.
