Mannskapslista fra D/S «Utsire» av Haugesund i 1941

Nedenfor er et lite minne om 6 mann fra Einstadbøvoll skulekrins som var i lag på samme skip i 1941, de var alle ute under hele krigen og kom velberget hjem.

Jeg flagger den 8de mai – ikke bare for freden – men like mye for en mann jeg aldri har møtt, far til konen min i 70 år, Kari. Hun husker så vidt far sin som kom bort under torpedering i Atlanteren.

I mannskapslisten fra mai 1941 er det seks mann fra Valestrand, de har alle gått på Einstadbøvoll skule. Her nord i kommunen ble «Utsire» og «Karmøy», av samme rederi, kalt for Valestrandsbåtene. Det hadde seg nemlig slik at Trygve Eriksen, som var kontorsjef, senere disponent i rederiet John K. Haaland i Haugesund, var sønn av handelsmannen i Valevåg, Johan Eriksen, tidligere seilskuteskipper. Mange ungdommer, og eldre med, gikk dit og spurte etter jobb, men det var til hans hustru, Inga Gabrielle, de gikk. Hennes omkvede var alltid det samme, er det blitt meg fortalt, «Jeg skal snakke med min sønn».

D/S Karmøy ble senket ved Harstad i 1944 av fly fra det britiske hangarskipet HMS «Implacable». 6 mann omkom, den ene fra vår familie. «Karmøy» gikk i hjemmeflåten, men denne farten langs kysten er blitt lite påaktet – hvor mange var imot sin vilje.  Det er noen forskrudde forestillinger her, men det får nå ligge.

D/S Utsire derimot gikk under hele krigen, for det meste på Østen, med enkelte turer opp til Midt-Østen. Den var utsatt for både fly – og ubåtangrep, men slapp uskadd fra den 2. verdenskrig. Hun ble bygget i California i 1917, solgt til Hong Kong i 1948, hugget i 1958.

Den første på denne mannskapslisten fra krinsen Einstadbøvoll, er båtsmann Nils J. Valen som mønstret på «Utsire» 1. feb. 1938 og kom først hjem til Valevåg 20de desember 1945 – og da stod hustru med tre barn i Valesvingen og tok i mot ham. Det blir nære 8 år på samme skip. Helsemessig klarte han seg bra etter krigens påkjenninger, men han var rastløs – har barna fortalt. Etter 10 år tok han noen småturer til sjøs. Han fortalte lite, men «Utsire» hadde også kinacrew og en gang var det nær mytteri om bord, men mannskapet klarte å holde kineseren i sjakk til de kom til India og engelskmennene tok hånd om dem. Han reiste seinere som tømmermann. 2 barn etter krigen.

Nils J. Valen ble bare 58 år gammel og var da bosatt på Mekjeland i Sveio, småbruket han kjøpte etter krigen.

Matros Olav Sigurd Øvrebø hadde både Styrmannseksamen og Skibsfører certifikat fra 1933, men måtte reise som matros. Det var mange som han, det var vanskelig å få jobb og de som hadde jobb våget ikke å mønstre av. Derfor ble mange voksne med skole og utdannelse gående som mannskap. Han var på «Utsire» i snaut tre år og var så på «Unita», ble sjuk og sendt til London november 1944. Deretter var han tilsatt i Nortraship i Sunningdale til juni 1945. 4 barn før krigen og like mange etter. Han sluttet med sjøen.

Øvrabøen, som han ble kalt, var flink til å føre pennen og jeg har festet ved en linje han hadde i et avisinnlegg om krigen – den har kvernet i hodet lenge. I Liverpool – trolig den travleste havneby i verden under krigen –  hadde han møtt mange norske sjømenn og flere fra hjembygden sin, og sluttligen skrev han: «Dei såg alle så trøyte ut – Konvoi farten over Atlanteren var røffe greier.»

Matros Hilmar Eidsvåg var et års tid på «Utsire» før han fikk seg hyre på amerikanske skip, der det både var bedre forhold og betaling. Han fortsatte å seile både under og etter krigen, men han ble amerikaner, gikk i land der borte, ble gift, fikk to barn og bodde forskjellige steder der i USA. Han var hjemme første gang rundt 1950 og han syklet da rundt i lag med oss ungdommer som var konfirmert på den tiden, men jeg kan ikke huske at han snakket om krigen, men det var det få som gjorde. Da han døde 30. nov. 1999 var han bosatt i Reno, Nevada. Broren, Nils Jørgen, besøkte han et par ganger, har han fortalt.

Lettmatros Johannes Kongsvik var om bord i nærmere 4 år. Senere på M/S «Santos», som ble pårent og sank. Mannskapet gikk i livbåtene, men ble berget dagen etter.  Johannes Kongsvik reiste i mange år etter krigen, bygget seg hus i Valevåg, ble gift, 2 døtre og de siste år i arbeidslivet var han hos W. Engelsen på Stord.

I barndomshjemmet hans hang der i mange år et fint maleri av D/S «Utsire» og dette ble gitt til Sveio Kystlag av hans bror, Nils, som døde i 2009. Jeg var med og skrev dette bak på bildet. En tredje bror, Lars, har også vært på «Utsire», har jeg hørt.

Lettmatros Einar Møllerhaug var om bord i snaut to år, men gikk i land i Bombay hvor et par norske hvalbåter var under ombygging til minesveipere og han meldte seg til tjeneste i marinen hvor han ble resten av krigen – og i svært aktiv tjeneste – til januar 1946. Bl.a. var han om bord i en engelsk minesveiper for eskortetjeneste i Middelhavet. I november 1943 om bord i jageren «Stord» på eskortetjeneste for Murmansk-konvoiene og var da med og senket slagskipet «Scharnhorst».  Einar Møllerhaug var også med på invasjonen av Normandie under D-dagen i 1944.

De som var i marinen hadde jo ingen betaling, bare noen få kroner dagen, og søsteren, Kjellaug, har fortalt at da Einar kom hjem, måtte han låne penger for å kjøpe seg en ny skjorte.

Møllerhaug fikk seg senere arbeid i land, bosatt i Haugesund, gift og 4 barn.

Lemper Jakob Hauge mønstret på «Utsire» sammen med Johannes Kongsvik i august 1938 og de gikk også i land samtidig. Jakob havnet på en flytende lagertank for den britiske marinen i Det Indiske hav, M/t «Fenris», som ble torpedert, men merkelig nok fikk de skipet inn til Bombay. Jakob kom hjem lenge etter krigen var slutt og etter det jeg har hørt, først i 1946. Han fortsatte som sjømann til pensjonistalderen.

Det jeg husker best om Jakob Hauge var at han alltid var så staselig kledd når han var på Kleivo.

Arne Aage Valen, Valevåg