Fanteri anno 70-talet

Tekstane under er formulerte av no 90 år gamle Ingolf Sundfør frå Haugesund, best kjent for sine mange limerick. Sundfør beherskar det meste når det kjem til tekstar, nesten alltid med humoristisk vri.

Her er ein jobbsøknad frå 1970-talet, adressert til banksjef Helge Sveen – som lukta lunta:

Fjære Sparebank Frakkagjerde, juni 1977
Førde

Under henvisning til Deres annonsemang i aviså i forgårs, tillates meg herved så inderligen at påpeke mig selv som ledig og kapabel til den assistent stillingen dykkar i Sveio.

Jeg er 63 år, gift og har 7 barn. Sistnevnte med en henholdsvik fordelingsliste etter følgende skala: Ein gutt og ei jente på Utsira, tri jenter og ein poike her på Frakkagjerdet, og slutteligen to grepa gutta-barn i Ullensvang kommune. De to sistnevnte forøvrig et resultat av ein morellplukkar-jobb annonsert på ein telefonstolpe ved Sørfjorden. I grunnen nokså analogt med mitt avkom på Utsira idet opphavet dertil var en toårig kontrakt på makrelldriving med dertil følgende landligge og så burt etter.

Etter å ha tatt handelskolen i 1943, tok jeg blindtarmen høsten samme år, og det holdt aldeles på å ta knekken på meg. En tid deretter ble jeg ansatt som regnskapsassistent ved skrelleavdelingen på daværende Sønnhordland Lefse- og Potetkakeindustri A/S, Ølen. Denne stilling ble det meg forunt å innehave til firmaet gikk på dunken grunnet svikt i potettilførslene, foruten at grynmjølsleveransene var bort i alle hauger; sagmugg og stubbflis medførte potetkaker av en slik kvalitet at folk brukte dem som grovt sandpapir. Ja, hold meg og min søknad utenfor når jeg herved opplyser at på denne tiden, det var jo under svarteste krigen, så forekom det at enkelte måtte legges inn på sjukehus med bakender aldeles sandblåste og grufudle av for stort konsum av såvore.

Etter ovenfornevnte konk, overtok jeg ved hjelp av en flaske 60 % og en tolv måneders aksept, en kolonialhandel med inklusive bensinpumpe i Imsland. Stort mer er det vel i grunn ikke så si om det; kanskje bortsett fra det forklarende moment at første akseptavdrag og et underholdningsbidrag hadde samme forfall. Da meldte jeg forfall jeg også, stengte krambuå og fulgte en sildasjark beinvegs til Haugesund. Jeg tror dette var medio 1944.

Forøvrig ble jeg arrestert av tyskerne same året. En sekk med kålrabi, av sorten Bangholm, som befandt seg på Sveio Billags daværende ekspedisjon i bakgården hos Jørgen Olsen i Haraldsgata, ble fjernet av meg. Ett kvarter deretter ble jeg i Gestapos hovedkvarter, konfrontert med at sekkens merkelapp bar påskriften Sturmbanfürer Fritz Höhnenhals. Jeg har siden vært medlem av Tysklandsfangenes forening.

Under henvisning til kapitlet ovenfor medførte klikk i både nyrer og nerver total sosialomsorg for mitt skrøpelige jeg fra 1945 og inntil høsten 1963. En ny pille ble da oppfunnet, hvilket ble min redning.

Året deretter var jeg såpass restituert at en ny satsing på arbeidsmarkedet var forsvarlig. En ledig stilling som kontrollassistent ved Forsyningsnemda ble søkt. Fjorten år er gått, jeg venter framleis på svar.

Jeg håper på Dykkar velvillig behandling av søknaden og et positivt svar.

Attester vedlagt.

Helsing og vørdnad
Oluf Toft
Postboks 348
5501 Haugesund