«Når eldreomsorg er valgkampens usynlige komet»

. Debattene raser om formuesskatt, bistand, og hvem som har mest imponerende evne til å bruke milliarder uten å få til særlig mye.

Om få uker går vi til valg

Valgomatene på nett står klare, og stort sett ser det ut til at de vurdere det som at det det eneste relevante spørsmålet om eldreomsorg er: «Skal private få drive sykehjem?»

Men det som burde vært selve valgkampens store samtaleemne, får knapt en fotnote: hvordan vi skal ta vare på en raskt voksende eldre befolkning i et land der arbeidskraften blir knappere, pleiebehovet større, og budsjettene strammere.

Det føles litt som å leve i filmen Don’t Look Up. Kometen i vårt tilfelle er ikke et flammende steinmonster fra verdensrommet, men en kombinasjon av demografi, økonomi og bemanningskrise som er på vei rett mot oss, vi er alle klar over det.

I filmen prøver man å overbevise folk om at en katastrofe er på vei, mens vi i Norge nøyer oss med å nikke, ta en slurk kaffe og fortsette praten om Farmen eller om matpakkene på skolene har blitt dårligere.

Dette er ikke bare en framtidsbekymring. Allerede i dag sliter kommunene med å rekruttere folk. Frivilligheten er gull verdt, men kan ikke erstatte profesjonell omsorg. Mange eldre bor lenger hjemme, men får for lite oppfølging. Det er ikke et lokalt problem i en liten kommune, det er en nasjonal utfordring som vil forme økonomien, arbeidsmarkedet og velferden vår i tiår fremover.

Hvis Norge AS skal være bærekraftig, må vi begynne å se eldreomsorgen som en investering, ikke en utgiftspost. Den handler ikke om «varme hender», men om kompetanse og tilstrekkelig bemanning, om forebygging, teknologi og smartere organisering. Den handler om et bedre samspill mellom kommune, stat, pårørende og frivillige.

For at kommunene skal kunne møte disse utfordringene, må kommuneøkonomien styrkes betydelig. Mange kommuner mangler i dag de økonomiske forutsetningene til å iverksette løsninger de vet er riktige. Vi kan ikke bare fokusere på kvantitet, kvalitet må prioriteres.

Valgkampen handler ofte om hvem som «bruker mest penger» eller «får mest gjort». Men dette er ikke en budrunde. Det er en strategidiskusjon vi burde hatt for lenge siden. Hvordan bygger vi en eldreomsorg som tåler fremtidens press? Hvordan sikrer vi at det finnes folk til å utføre jobben? Og hvordan kan vi gjøre det på en måte som både gir kvalitet og trygghet, uten at hele systemet kollapser under sin egen vekt?

Vi i Stiftelsen Livsglede vet at dette ikke bare handler om pleie og omsorg.  Våre eldre skal ha muligheten til å leve livet – livet ut. De skal kunne kjenne vind i håret og oppleve livsglede, enten de bor på institusjon eller hjemme!

Så kjære politikere: Kan vi løfte blikket fra partilederduellenes politiske smågodt? kometen kommer. Vi kan late som vi ikke ser den, men vi kommer ikke til å slippe unna.

Stian Depui-Bakke
Kommunikasjonsleder i Stiftelsen Livsglede for Eldre