Kampen om vegen

Det er mye som er galt med dagens system for vegbygging. Det tror jeg vi kan slå fast nesten bare ved å se ut av vinduet, eller ta en kort biltur på E39 eller E134. Du kjører ikke langt før du merker at det er et potensial til forbedringer.

Tidligere regjeringer har vekslet på prioriteringer av stamveier og fylkesveier, med resultat at på Vestlandet så duger verken stamveier eller fylkesveier. Noen fremhever at de prioriterer vedlikehold av de eksisterende veiene, men det er ikke lett å få øye på det heller. Forfallet på vegene øker for hver dag som går uavhengig av regjering og av prioritering.

Dagens system er modent for skraphaugen og medfører liten fremdrift foruten god grobunn for magesår. Vi kunne faktisk bygget noen meter veg om vi bare hadde brukt kronene samfunnet bruker på lobbyselskaper etablert for å bygge de samme meterne med veg.

De siste Nasjonale transportplanene (NTP) har ikke hatt flertall på Stortinget. Da er det heller ingen regjering som har noen forpliktelse å følge disse. NTP vedtas hvert fjerde år, med en varighet på 12 år. De første seks årene skal være mer forpliktende enn de seks siste, men vise tydelig hvordan prosjekter skal prioriteres de neste 12 årene. 

Om vi prøver å se en sammenheng mellom de forskjellige planene de siste tiårene, så er det vanskelig å se denne sammenhengen. En vintersikker veg over Haukeli ble første gang nevnt i forløperen til NTP, Norsk veg og vegtrafikkplan (NVVP) i 1974. 

Joda, det har jo skjedd litt på disse årene, men ikke på langt nær det som er nødvendig for en moderne veg tilpasset den økte trafikken. NTP er i dag kun en uforpliktende opplisting av prosjekter uten at noen av disse er finansiert.

Det er på tide å tenke nytt. Nå må samfunnsøkonomien i prosjektene prioriteres. Det må satses på hele og sammenhengende transportstrekninger som gir størst nytte. Da vil prioriteringen av prosjekter gjøres av andre kriterier enn tilfeldige politiske flertall. 

Politikerne bevilger penger, og fakta rundt samfunnsøkonomi og nytte vil prioritere prosjekter og strekninger. Ressursene kanaliseres til de prosjekter hvor samfunnsnytten er størst. Da vil samferdselsprosjekter over hele landet konkurrere med hverandre og politikerne vil kun bestemme fremdrift på prosjektene, og ikke hvilke prosjekter som bygges.

Dette skal, som nå, kun gjelde de nasjonale prosjektene. Det må skilles mellom regionale veier og statlige nasjonale stamveier. Staten ta det økonomiske ansvaret for egne prosjekter gjennom årlige bevilgninger i statsbudsjettet.

Bompenger er et stadig tilbakevendende tema. Alle er imot, men blir alltid vedtatt.

Debatten bør bli mer nyansert. Staten bør ta ansvar for egne prosjekter, så får bruk av bompenger bestemmes i kommuner og regioner. Bompenger må alltid komme i tillegg til statlige midler og ikke som i dag at bompenger erstatter de statlige midler.

Da kunne staten finansiert stamvegnettet og de viktigste næringsfartsårene, og fylkene hatt ansvaret for det øvrige vegnettet. Med et fast årlig beløp til statlige veier og en bevilgning til fylkene basert på hvor mange meter med fylkesveg de har i fylket.

Da vet fylker og kommuner hva de økonomisk har å forholde seg til, og bruke bompenger om det lokale ambisjonsnivået er større enn hva statlige bevilgninger åpner for.

Slik kan vi sikre en fremtidsrettet og forutsigbar finansiering og sikre fremdrift på vegprosjekter, tilpasset næringslivet og befolkningens behov.

Terje Halleland

Næringspolitisk leder i Næringsforeningen Haugaland