Fore­bygging starter med å si nei

 «Når én av seks 15–16-åringer får alkohol av foreldrene sine, handler debatten ikke bare om tillit og dialog. Den handler om risiko, normalisering og forebygging.»

En fersk rapport fra Folkehelseinstituttet viser at 17 prosent av 15–16-åringer oppgir at de har fått alkohol av foreldrene sine til å ha med på fest. Tallene, omtalt av bl.a. NRK Sørlandet, aktualiserer en tilbakevendende debatt: Bør foreldre bidra til å kontrollere ungdoms alkoholbruk – eller er tydelige grenser det mest effektive forebyggende tiltaket?

I Aftenposten drøftes den samme problemstillingen: Skal foreldre kjøpe alkohol til tenåringen for å ha kontroll, eller bør de si nei? Spørsmålet er forståelig. De fleste foreldre handler i beste mening. De vet at ungdom møter alkohol i sosiale sammenhenger, og noen resonerer slik at det er tryggere å gi litt hjemmefra enn å risikere ukontrollert inntak andre steder.

Fra et forebyggende ståsted er det likevel grunn til å advare mot å gjøre alkohol tilgjengelig for mindreårige – også når det skjer i beste mening.

I politiets arbeid med ungdom ser vi et gjennomgående mønster: Alkohol som tas med hjemmefra, blir sjelden stående alene. Den kombineres ofte med det som skaffes fra venner eller eldre ungdommer. Deling, gruppepress og manglende erfaring bidrar til at det faktiske inntaket blir høyere enn foresatt har forutsatt. Den kontrollen man trodde man hadde, viser seg å være begrenset.

Ungdom befinner seg i en fase av livet der både sosial tilhørighet og grenseutprøving står sentralt. Samtidig er hjernen fortsatt under utvikling, særlig når det gjelder impulskontroll og risikovurdering. Alkohol påvirker nettopp disse funksjonene. Resultatet kan være redusert evne til å vurdere fare, sette grenser og trekke seg ut av risikofylte situasjoner.

I politiets hverdag møter vi konsekvensene når denne kombinasjonen får utvikle seg.

Vi har håndtert saker der mindreårige har vært så beruset at de ikke har vært i stand til å ivareta egen sikkerhet i sosiale situasjoner. I enkelte tilfeller har dette bidratt til at ungdom har blitt utsatt for alvorlige lovbrudd. I etterkant sitter familier igjen med spørsmål om hvorvidt tydeligere rammer i forkant kunne redusert risikoen.

Tilsvarende ser vi at rus spiller en rolle i alvorlige ulykker blant ungdom. Fall fra høyder, risikofylt atferd i trafikken og voldshendelser skjer oftere når alkohol er involvert. I flere saker har utfallet vært varige skader, og i noen tilfeller dødelig. Felles for mange av disse hendelsene er at alkoholen helt eller delvis var gjort tilgjengelig av voksne i forkant.

Dette betyr ikke at foreldre bærer ansvaret for straffbare handlinger begått av andre, eller for enhver ulykke som skjer. Ansvar ligger alltid hos den som begår lovbrudd eller handler uforsvarlig. Men fra et forebyggingsperspektiv er det avgjørende å identifisere faktorer som øker sannsynligheten for at alvorlige hendelser kan oppstå. Alkohol er en slik faktor.

Når 17 prosent av 15–16-åringer oppgir at de har fått alkohol av foreldrene sine, handler det også om normer. Selv om budskapet kan være «drikk med måte», kan handlingen i seg selv oppfattes som en form for aksept. I forebyggingsarbeid vet vi at normalisering påvirker atferd.

Tydelige og samstemte grenser blant foreldregrupper reduserer både forventningspress og tilgjengelighet i ungdomsmiljøene.

Det er verdt å merke seg at flertallet av foreldre fortsatt ikke kjøper alkohol til mindreårige. Dette flertallet representerer en viktig beskyttelsesfaktor. Når voksne står samlet om klare rammer, styrkes ungdommens mulighet til å vise til disse rammene i møte med press: «Jeg får ikke lov.»

I samtaler med ungdom fremkommer det ofte at tydelige grenser gir forutsigbarhet. Selv om de kan oppleves som strenge i øyeblikket, bidrar de til trygghet over tid. Ungdom navigerer i en kompleks sosial virkelighet der impulser, forventninger og gruppepress virker samtidig. Klare voksne bidrar til stabilitet i denne fasen.

Politiets rolle er todelt: Vi skal reagere når lovbrudd skjer, men vi skal først og fremst arbeide forebyggende. Forebygging handler ikke om å mistenkeliggjøre ungdom eller moralisere over foreldre. Det handler om å redusere risikofaktorer der vi vet at risikoen er forhøyet.

De fleste som får alkohol hjemmefra, vil ikke oppleve alvorlige hendelser. Men forebyggingsarbeid handler nettopp om å redusere sannsynlighet – særlig når konsekvensene i ytterste fall kan være alvorlige. Når utfallet kan være overgrep, alvorlige skader eller tap av liv, er det legitimt å stille spørsmål ved om ønsket om kontroll veier tungt nok.

Debatten om foreldre og alkohol handler i bunn og grunn om hvilket risikonivå vi som samfunn er villige til å akseptere for våre mindreårige. Fra politiets ståsted er budskapet tydelig: Å gjøre alkohol tilgjengelig for mindreårige er en risikofaktor. Tydelige grenser virker forebyggende.

I forebyggingsarbeid er ikke spørsmålet om noe kan skje. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å redusere sannsynligheten for at det skjer. Å ikke gi alkohol til mindreårige er et av de enkleste og mest virkningsfulle tiltakene vi har.